SKIPSBYGGERNE ER Erik Grønners femte bok, og kanskje det største litterære spranget han har tatt i sitt oppdaterte forfatterskap. Mannen har vært flink til å sette sin egen litterære tematikk i en dagsaktuell sammenheng.

Boken er en, til tider, fornøyelig dårlig kamuflert beskrivelse av Moss fra en epoke da byen dyrket tung industri, og det er også en slags analyse av en bransje som sysselsatte mange fram til 80- årene. For det var da fremtiden begynte å kreve sitt, og verftene, som det var mange av i Oslofjorden, begynte å gå i opplag. Skipsbyggerne er vel så mye en tilstedeværelsesobservasjon som skjønnlitteratur.

MAN SKAL være forsiktig med parallellene, men dikterskalden Dag Solstads beskrivelser fra en annen industritung by, Halden, minner sterkt om Grønners. Begge treffer tidsånden og menneskene i den, perfekt. Artig er det at en av Grønners gjennomgangsfigurer, Kremmern, ikke skjønner vitsen med fotball og heller ikke er venn med tanken om at folk i sin beste alder skal løpe etter en ball. Artig er også de mange små glimtene forfatteren har hentet fra virkeligheten, anekdotene-som skipsarbeideren som hadde frosset fast i skroget en vinterkald dag- må være basert på virkelighet. Persongalleriet fra verftet oppfattes, for en som kommer fra Jeløy, med klinkbyggestøyen i bakhodet, som rotekte og raus. Skipsbyggerne inneholder personer det går an å identifisere seg med, og den inneholder verftskunnskap. Erik Grønner har i likhet med mange andre levd en stund, hans evne og oppfattelse av fortid og detaljkunnskaper om denne, er tidvis meget fornøyelig. Noe må ha vært bedre før …

 
Les videre →